Samarbeide mellom Asbjørnsen og Moe

To av forrige århundrets viktigste eventyrinnsamlere var P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. De reiste rundt i bygde-Norge sammen og ble fortalt en mengde eventyr som de skrev ned.

Asbjørnsen bodde i Kristiania der faren var glassmester. Fra han var liten av var interessen for alle slags fortellinger der. Han satt ofte på verkstedet til faren og hørte på håndverkerne som fortalte alle mulige merkelige ting de hadde sett og hørt. Overtro var svært vanlig blandt folk, og Asbjørnsens mor fortalte at hun hadde sett spøkelser som danset på kirkegården og underjordiske som kom fram bak store steiner. Han satt med store øyne og lyttet og trodde på alt som han ble fortalt. Han var også ofte over til naboen hvor han fikk fortalt enda nifsere historier.

Som 15-åring ble han sendt til Ringerike for å gå på skole, og det var der de møttes; Asbjørnsen og Moe. De ble snart bestevenner, et vennskap som varte livet ut. De to kom fra svært ulike miljø: Asbjørnsen kom fra en fattig familie i byen der moren var mye syk. Moe hadde vokst opp på en storgård med mange søsken, og hadde hatt en tryggere oppvekst. Men de hadde en ting til felles, og det var eventyr og sagn. Moe hadde nemlig også fått hørt mange eventyr i barndommen, og det var det spesielt en gammel barnepike som sto for.

Moe begynte som 22-åring å skrive ned eventyr han hadde hørt i hjembygda si på Ringerike. Da de var 24 og 25 år gamle, våren 1837, ble de to enige om å samle sammen norske folkeeventyr og gi dem ut akkurat slik de ble fortalt av folk. De var begge to opptatt av å fortsette det arbeidet Wergeland hadde begynt på, nemlig å skape et norskere skriftspråk og på den måten kunne nå flere enn de som hørte til de dannede klassene. De dro ut på sin første samleferd sommeren det samme året. Turen gikk da til Ådalen og Sør-Aurdal i Valdres. De skrev ned eventyr og sagn som de fikk folk til å fortelle for seg. Det var folk av begge kjønn blant fattigfolket i bygdene, de var nemlig kjent for å kunne mest og være de beste fortellerne.

Men det var ikke alltid så lett å få folk til å fortelle for seg, spesielt ikke for en bymann. Men selv om Asbjørnsen var en bymann hadde en egen evne til å få kontakt med folk. Han var rund og blid og fikk folk til å prate, selv om de kunne være litt mistenksomme i starten. Moe var den som ordnet og strukturerte stoffet. Og han måtte ofte be Asbjørnsen om å ikke være slurvete når han skrev.

Asbjørnsen og Moe la stor vekt på å skrive eventyrene så folkelige som mulig, men det var også viktig å skrive dem slik at alle kunne forstå dem og kjenne dem igjen som "sine egne". De skrev dem ned på dansk, som var skriftspråket. Men de skiftet ut mange ord og uttrykk med typiske norske ord, dialektord, slik de hadde hørt dem på folkemunne. De var på denne måten med på utvikle skriftspråket fra dansk mot det norske.

De klarte etter en del strev og skaffe seg en forlegger i 1939, da var den første samlingen ferdig. Moe laget en subskripsjonsinnbydelse med tittelen "Norske Folke- og Barneeventyr"(1940). Men mange syntes den var dårlig og at den hadde et for simpelt språk, og det ble dårlig med abbonnenter. Til og med Camilla Collett, søsteren til Henrik Wergeland krevde en ny utgave. Eventyrene ble også kritisert av prestene. De prøvde jo å preke mot overtro, og så kommer Asbjørnsen og Moe med eventyr om nisser og troll som om de virkelig eksisterte! Alt dette førte til at forleggeren trakk seg.

Men mange likte eventyrene, og ikke minst barna. Asbjørnsen og Moe klarte etterhvert å få en ny forlegger, Johan Dahls forlag, med god hjelp av professor Peter Andreas Munch. Munch var en viktig støttespiller for Asbjørnsen og Moe, både mht å skaffe dem forlegger og gjøre dem kjent i utlandet. 29.desember 1841 ble det første hefte av "Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe" utgitt. I 1842 kom det andre hefte, høsten 1843 det tredje og i oktober 1844 ble samlingen avsluttet med det fjerde hefte.

Denne første samlingen ble for det meste mottatt med bifall og begeistring. Men flere så på den som et mer eller mindre halvferdig verk, deriblant Moe selv. Han hadde i i 1837 advart Asbjørnsen mot å gå for fort fram. Men de gav seg ikke. Asbjørnsen og Moe fortsatte sin ungdomsplan, og reiste i flere år framover rundt om i landet, ivrig opptatt med å øke sine samlinger med nye eventyr.

Hovedverket kom i 1852, et resultat av et arbeid som hadde pågått siden 1837! Flere litteraturkritikere roste Asbjørnsen og Moe for måten de gjenfortalte eventyr på. En av dem skrev at de har en merkverdig evne til å fortelle med "folkets egen mund". Og er det noe vi husker Asbjørnsen og Moe for så er det at de gjorde skriftspråket lettere og ledigere for folk i Norge, i tillegg til å nedkrive fantastiske, underholdende eventyr.

I årene som kom konsentrerte de seg om sine respektive nærmiljøer. Moe hadde fullført sin embetseksamen og ble prest. Asbjørnsen fortsatte innsamlingen og utgivningen, samtidig som han arbeidet en tid som borgelig forstmester.